I EU stiger de verste til topps

This article has been translated into Norwegian by Mahnoor Raja. You can check out her very own brand Elehathi here! The original article was an op-ed of mine that was published in the Washington Examiner.

De først atten år i livet mitt som en luxembourgsk statsborger var det kun en statsminister, Jean-Claude Juncker, nåværende president i EU-kommisjonen. Når det er sagt, kan jeg fortelle deg at Junckers tøffe snakk om Brexit ikke er verdt i nærheten så mye som media får det til å se ut som.

Juncker, som var statsminister i Luxembourg i 18 år, fra 1995 til 2013, representerer alt som er galt med politikken: Som en jusstudent som aldri praktiserte jobben, ble Juncker partisekretær i et stort sentrum-høyre parti (som er i det samme ideologiske familien som Tysklands forbundskansler Angela Merkel). Han ble tatt under vingen av den tidligere statsministeren av Luxembourg, og senere EU-kommisjonens president, Jacques Santer. Dermed endte Juncker opp med å tjenestegjøre i regjeringen for mer enn 30 år.

Juncker var, og er fortsatt, uutholdelig populær i lille Luxembourg. Når Luxembourg holdt en folkeavstemning i 2005 om den Europeiske Unions grunnlov, fikk Juncker kampanjen til å omhandle seg selv gjennom trusler om å tre av dersom hans side ikke vant avstemningen. Mens det virker som en logisk politisk respons i Storbritannia, er forskjellen at de luxembourgske velgerne ble skremt. Juncker overbeviste Luxembourg at nasjonen i selg selv bare var relevant i verden gjennom ham og hans arbeid. Hva ville skje med nasjonen dersom han forlot posisjonen sin? Sluttresultatet var at Juncker endte opp med mer enn 56 prosent av stemmene.

La oss ta et tilbakeblikk på hvorfor Juncker gikk av som statsminister til å begynne med. Under en massiv spionasje skandale, ble det avslørt at den hemmelige etterretningstjenesten gjentatte ganger ledet systematiske ulovlige operasjoner. Juncker tok ikke ansvar for sin rolle i denne skandalen (noe som ble tydeliggjort fordi den hemmelige etterretningstjenesten bare rapporterer til statsministeren).

Da Junker ble konfrontert med en 140-siders rapport av sine misgjerninger og hans manglende evne til å håndtere situasjonen, pekte Junker kun ut sine gode evner til å lede. Hvis det ikke var for den mektige Juncker, påsto han selv, hvem ville engang visst om Luxembourg? I stedet for å håndtere situasjonen i sitt hjemland, valgte Junker å flykte fra landet for å besøke sine venner i det internasjonale samfunnet for å tydeliggjøre sin betydningsfulle rolle i Europarådet.

For å si det sånn, hans sosialistiske koalisjonspartnere ble tilslutt lei av hans oppførsel og brøt opp Junckers feilfrie karriere.

Den nåværende presidenten er et godt eksempel på at man må ha tapt et valg for å bli en del av EU kommisjonen. Men Juncker tapte ikke valget som fulgte hans resignasjon i 2013. Hans parti fikk mer enn en tredjedel av stemmene, men de tre store opposisjonspartiene dannet en koalisjon og de klarte å overta makten fra Juncker og hans parti.

Uansett hadde utnevnelsen av Juncker som EU Kommisjonens president skjedd likevel.

Mesteparten av snakket som skremte britene om hva som hadde skjedd dersom de valgte å trekke medlemskapet sitt fra EU påvirket dem ikke (mye av snakket har siden vist seg å være usant). De fleste vet knapt hvem Juncker er – marginalt sett i beste fall burde han realisere at hans europeiske appell utenfor Luxembourg.

Den politiske realiteten overtok hans idealisme med stor margin. Det samme vil skje i løpet av forhandlingene med den nye britiske regjeringen Når Volkswagen (et tysk selskap) og Stella Artois (et belgisk selskap) ønsker å være på det britiske markedet. Denne gangen forhandler ikke Juncker med 300.000 velgere, men med den femte største økonomien i verden.

13598019925_8c827245d6_o

Juncker er mesteren av villedende visdom. Han ønsker at folket skal sammenligne ham med Jean Monnet eller Robert Schuman. Han ønsker det opprinnelige EU fremfor noe annet, og han tror den eneste måten å gjennomføre dette på er å snakke til dem i en like hard tone som han gjorde i Luxembourg.

Realiteten kommer til å motbevise han.

Junckers fratredelse som EU-kommisjonens president, etter forespørsel av den tsjekkiske utenriksministeren, ville ikke påvirke de grunnleggende problemene som utgjøres av sentraliseringen av makten i EU.

“The unscrupulous and uninhibited are likely to be more successful,”, sier Friedrich Hayek. Det finnes ikke noe bedre ord til å beskrive pensjonerte rikspolitikere slengt til toppjobbene i EU.

Jean-Claude Juncker er ikke sykdommen, er han symptomet. Sykdommen er makten.


Pictures are Creative Commons.

Thanks for liking and sharing!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s